DRÆB MÅNESKINNET. (Spoon)

ET ALBUM SOM LAR ROMMET SPILLER MED.

Kill the Moonlight ble utgitt 20. august 2002 som Spoons fjerde studioalbum. De tolv låtene varer til sammen omtrent trettifem minutter. Albumet trenger ikke et omfattende besetning for å høres tydelig ut. Stemmen, tangentene, gitarene og rytmen står ofte så klart fra hverandre at hver inngang blir en begivenhet. Det er en nøkteren plate med mye karakter, nettopp fordi de musikalske ideene ikke forsvinner under en konstant full akkompagnement.

Small Stakes gjør det tydelig fra starten. En gjentatt tangentfigur holder sangen sammen, mens stemmen og de rytmiske aksentene presser den frem. De åpne plassene føles ikke som manglende deler. De gjør det synlig hvor den neste bevegelsen kommer fra. En ny lyd trenger derfor bare å være liten for å skille seg ut. Spoon setter lytterens oppmerksomhet like nøye som instrumentene.

THE WAY WE GET BY.

The Way We Get By tilbyr deretter en mer direkte inngang. Pianoet gir sangen en gjenkjennelig bevegelse, og Britt Daniels stemme lar en rå kant gli over den. Låten kan høres enkel og innbydende ut, men blir ikke helt ryddig. Aksentene holder rytmen levende. Et refreng trenger ikke å få et mye større arrangement for å fungere som refreng: melodien og plasseringen av inngangene gjør mesteparten av jobben.

Something to Look Forward To følger med en kortere gest. Jonathan Fisk setter igjen mer gitar-energi. Albumet holder dermed forskjellen mellom låtene uten å miste sitt kompakte karakter. Musikerne lar en idé stå lenge nok til å bli gjenkjennelig, men fyller den ikke automatisk med ekstra lag. Det som kommer frem i den ene sangen, kan gi plass til en annen del i den neste.

STAY DON’T GO OG PAPER TIGER.

Stay Don’t Go gir en tilbakevendende rytmisk lyd en iøynefallende rolle. Akkompagnementet og sangen ser ikke ut til å gå helt opp i hverandre; delene beholder sin egen kontur. Spenningen kommer fra sammenfallet og forskjellen. Du kan høre låten som en groove, men også som en rekke små svar på et mønster som ikke stopper. Sangen henter mye ut av et begrenset utgangspunkt.

Paper Tiger lar deretter en mykere melodisk atmosfære høres. Tangentene får plass, og stemmen trenger ikke å komme like hardt frem. Den roen gjør platen mer variert, uten å avbryte dens kompakthed. Someone Something og Don’t Let It Get You Down drar bevegelsen inn igjen. Senere gir Back to the Life og Vittorio E. avslutningen sin egen farge. Platen slutter ikke med én stor gest som skal oppsummere alle tidligere sanger; den holder oppmerksomheten ved enkelte, tydelige ideer.

KILL THE MOONLIGHT PÅ LP.

Den koblede Matador-utgivelsen av Kill the Moonlight inneholder én LP. Albumet kom opprinnelig ut i 2002; informasjonen på produktsiden tilhører den spesifikke senere utgivelsen. Historien om musikken og beskrivelsen av en pressing er derfor to forskjellige ting. Se produktsiden for utgivelsesinformasjon og gjeldende tilgjengelighet.

På vinyl forblir albumrekkefølgen en god måte å følge forskjellene mellom sangene på. Det direkte pianoet i The Way We Get By får en annen farge ved siden av det begrensede mønsteret i Small Stakes. Paper Tiger lar deretter høres hvor mye ro den samme bandet kan tillate. I Artist Story for Spoon plasserer vi disse valgene ved siden av Girls Can Tell, Gimme Fiction, Ga Ga Ga Ga Ga og Lucifer on the Sofa.